Et vakkert økosystem

Slåtteenga er en av de 50 mest truede naturtypene våre. Vil du som bonde være med å bevare disse, da finnes det flere tilskuddsmidler å søke.

– Selvsagt er det uansett en ekstrajobb å skulle skjøtte en slåtteeng etter alle kunstens regler, innrømmer Bent. – For å skjøtte ei slik er det viktig å bruke lett utstyr så som en tohjulstraktor eller ljå der man ikke kommer til med en tohjulstraktor med slåttebjelke. Begge disse redskapene er skjærende redskaper som skåner plantene ved at de lager rene snitt og ikke legger igjen småpartikler av biomasse som vil kunne kompostere og tilføre plantene næring som vil kunne forrykke artsmangfoldet i slåtteenga.

Ikke begynne slåtten for tidlig

Slåttetidspunktet er avgjørende for å bevare ei slåtteeng/blomstereng. En bør ikke begynne slåtten før de fleste planter har fått muligheten til å danne modne frø slik at disse ved bakketørking vil falle av og spire senere. Dette vil selvfølgelig variere fra landsdel til landslandsdel, men her er det forskjellige planter som vil kunne være indikatorer for når slåtten bør starte. Her på Østlandet er det som oftest fra midten av juli og utover.

Ei slåtteeng har gjennom tiden utviklet seg til å bli en levende genbank, men som nå er en av de mest truede naturtyper vi har. Har vi ei botanisk artsrik slåtteeng så huser den også et vell av pollinerende insekter som igjen tiltrekker seg mye fugler så det er et eget økosystem.

Medisin for kropp og sinn

Bent tenker også på engas mulige, men hittil ukjente egenskaper.

– Hvis vi foringer artsmangfoldet, kan vi aldri være sikre på hva vi egentlig går glipp av og faktisk mister.

Vi har flere tilfeller det har vist seg at naturen har bevart en hemmelighet som kan styrke menneskenes helse. Bent trekker spesielt fram en sopp som for noen år siden ble funnet på Hardangervidda. Så langt var det flere pasienter som hadde fått transplantert ei nyre, som like etter mistet det nye organet. Kroppen så og så støtet det fra seg som et fremmedlegeme. Ved hjelp av medisiner tilvirket av denne soppen, ble det nå større mulighet for å redde pasientens liv.

Det er ikke alle forunt å tenke så stort og så langt. Det å slå med ljå kan også gi små, direkte og personlige fordeler. Som Bent sier det:

– Det kan være fysisk lettere å slå med ljå enn å gå med grastrimmer. Ikke minst er det mer trivelig! Ei heller trenger du hørselsvern, men kan i stedet nyte fuglesangen.

Tilskuddsmidler, trim og opplevelser kan være årsaker nok til å ta ljåen aktivt i bruk, men skal du få skikkelig sving på det hele, da kan det lønne seg å ta et kurs.

Like fint å jobbe som å danse

Under slike samlinger går Bent kort igjennom ljåens historie, hvilken type ljå som passer til hvilke type terreng, hvilke oppgaver og også den enkelte bruker.

– Ljåen er et personlig redskap, slår han fast.

Tidligere var det ikke uvanlig å selv lage seg sitt eget verktøy tilpasset både formål og kropp. I dag velger de fleste å skaffe seg ljå fra jernvare og landbruksforretninger. Bent sukker:

– Dette er utstyr som hverken er lett å tilpasse bruker eller å kunne innstille riktig.

Når de ikke får til kunsten, er det lett å tro at det er dem det er noe galt med, men det kan like gjerne være utstyret!

Bent slår også et slag for gamle redskaper:

– Ta heller en tur på bruktmarkedet eller på auksjon.

I løpet av et dagskurs i regi av Bent, lærer du deg ulike teknikken, men også hvordan du stiller ljåen inn.

Noen regler som alltid gjelder

Uansett gammel eller ny ljå, det er alltid noen regler som gjelder. Kaggene skal eksempelvis være plassert like langt fra hverandre som du er brei over skuldrene. Et annet mål er lengden på egen underarm. Videre må orvet helst ikke være rett, men ha en myk bue slik at det ligger godt mot jorda også kalt «jordlegging».

Med breie bein svinger Bent kroppen og ljåen med utgangspunkt rett ut fra høyreben og stryker ljåen galant langs bakken i en halvsirkel og avslutter rett ut for venstre ben. Her legger han litt tyngde på, tilsvarende to kilo, før han galant fører ljåen framfor seg i en halvsirkel. Men også når det føres tilbake skal redskapen følge terrenget.

– Ikke vær så redd for å slå i bakken, ljåen skal ligge an mot bakken både når du slår graset, og når du fører ljåen tilbake.

Hele veien er det viktig å holde orvets øverste kagg inntil brystkassa og utføre bevegelsen som om verktøyet er en forlengelse av egen kropp.

– Ned med skuldrene, slapp av, veileder Bent. Ikke bare hvordan du fører orvet, men også grepet er viktig. – Tvihold ikke på kaggene. Knokene skal ikke være hvite!

Fra myte til fornuft – en duggvåt fornøyelse

Allerede nå har Bent benyttet flere faguttrykk. Orvet er ljåens skaft og kaggene er håndtakene. Slåtteprofilen orvets fasong. Er dette rett, går det mer ut over ryggen om ljåbladet ikke er riktig jordlaget. Har orvet en svung, da er det lettere å utføre arbeidet oppreist og uten å krumme ryggen.

Etter seg, på venstre side, la slåttekaren fra seg en fin og lett skåre med gras. Etter kom slåttejenter med slåtteriver i tre, breiet skåren utover for å få bedre tørk og det som ikke skulle bakketørke, ble hengt opp på hesjer.

En ting var også rekkefølgen og arbeidsfordelingen, jobben måtte også legges til en egen tid på døgnet.

– Helst skulle en starte så tidlig at det fremdeles var dugg, forklarer Bent.

Til denne bestemmelsen er det visse steder knyttet både sagn og myter, men Bent griper snarere til en fornuftig og praktisk forklaring.

– Med dugg på gresset får det en viss tyngde i akset, på morgenkvisten er strået dessuten mer saftspent og lettere å skjære.

Å ha noe å bryne seg på

På kursene til Bent kommer det alle slags folk: – Hit kommer besteforeldre som vil dele minner med barnebarna, botanikere, hytteeiere, miljøaktivister og ganske mange fra statsapparatet. Han har slått gras siden han var seks år. I dag er Bent 65 år. Et av hans største ønske er at flere skal leite fram det over 1000 år gamle redskapet.

Klippe, klippe, sa kjerringa. Ifølge Bent er det til bondens, ja hele klodens fordel om flere av oss tar ljåen fatt og begynner å slå.